Finnmark: fleip eller fakta?

DEL 1

Lengst nord i Norge ligger landets største fylke, Finnmark. Et fylke som nesten er tretten prosent større enn vårt naboland Danmark, men som til tross for den omfattende geografien er det fylket med lavest folketall. Med fem nasjonalparker, femtifem naturreservater, Finnmarksvidda, «Lille-Moskva», en kulderekord på -51,2 grader celsius, sametinget og med både norsk, samisk og kvensk som morsmål , skulle det tyde på at Finnmark ville vært et eldorado for den ellers nysgjerrige og friluftsglade Ola Nordmann. Fylket har også vært hjemstedet til blant annet verdensmestere, nåværende og tidligere idrettsutøvere som Morten Gamst Pedersen, Kristin Størmer Steira, Vegard Ulvang og Bjørn Tore Wirkola.

Siden 1975 har folketallet i Finnmark sunket med rundt åtte prosent.

Kanskje noen tar «å hoppe etter Wirkola»-frasen litt for seriøst?

Kilde: SSB.

Dårligst i landet
Norske medier skriver ofte artikler om at Finnmark scorer lavest på de fleste levekårs – og sosioøkonomiske undersøkelser. Folkehelse, tannhelse, levealder, utdanning, vold, psykisk helse og sykefravær er noen av statistikkene de kommer dårligst ut av. Hva er det egentlig i dette langtomspennende fylket som gjør det så vanskelig å konkurrere med resten av Norge?

En av de største utfordringene i Finnmark er utdanningssituasjonen. I mars i år kom en rapport etterspurt av Kunnskapsdepartementet som har målt kvaliteten ved videregående skoler i Norge. Finnmark kom ut som det dårligste fylket med en gjennomsnittskarakter på 1,2 mot landssnittet på 3,1. I tillegg til å være «verst i klassen» har Finnmark i flere år slitt med å ha høyest frafall i videregående skole i Norge. Tall fra SSB (2014) viser også at det er 22,4 prosent i alderen tretti til førtini år som har grunnskole som høyeste utdanningsnivå. Det er det laveste utdanningsnivået i Norge.

En annen utfordring er problematikken rundt den dårlige folkehelsa i Finnmark. Rapporter om tannhelse utført av SSB og KOSTRA viser at Nord-Norge kommer dårligst ut på målingene. Deler av årsakssammenhengen kan kobles opp mot lav utdanning og sosioøkonomisk status. Folk i nord går sjeldnere til tannlegen, og når de først reiser dit er situasjonen akutt viser tall fra SSB i 2012. Tannhelsens kompetansesenter i Nord-Norge (TkNN) startet i 2015 et omfattende prosjekt hvor de skal kartlegge tannhelsen til innbyggerne i Troms og Finnmark.

I følge SSB oppga seksten prosent i 2012-2015 at de røyker daglig. Finnmark er også det det fylket med flest unge røykere, hvor 2 av 5 røykte daglig i 2015.

Hvilke mekanismer er det som svikter i Finnmark og hvordan henger disse sammen? Tar befolkningen til takke med situasjonen eller realiteten en helt annen?

Mistet alt
Da andre verdenskrig brøt ut i 1939 erklærte Norge seg nøytrale, likevel tok det bare sju måneder før Norge i 1940 ble invadert av tyske styrker. Frem til 1945 mistet over ti tusen nordmenn livet og de materielle skadene var endeløse. Aller størst var de i Nord-Troms og Finnmark.

Mot slutten av andre verdenskrig bestemte tyskerne seg for å benytte brent jords taktikk i Finnmark for å holde sovjetiske styrker tilbake. Sett bort i fra de store delene av Øst-Finnmark som allerede var bombet sønder og sammen, ble Finnmark satt fyr på, sted for sted.

2 av 5 unge røyker daglig i Finnmark.
Kilde: SSB

I følge tall fra SSB ble elleve tusen bolighus, fire tusen sju hundre gårder, to hundre og tretti industribygninger, tre hundre og seks fiskebruk, hundre og seks skoler og tjueen medisinske anstalter brant ned til grunne. Over tjueto tusen telefonstolper ble kuttet, tre hundre og femti større fiskefartøy og like mange broer ble ødelagt. Veier, kaier og alle transportmidler ble jevnet med jorden.

Like etter krigen satt stortinget i gang kanskje det største og mest omfattende arbeidet for å reise bebyggelsen igjen etter krigen. Men, selv med krigserstatningen klarte ikke Finnmark å få tilbake den kapitalbasen de hadde før 1940.

Mens store deler av nasjonen tok to steg tilbake og ett frem, ble Finnmark stående i hvil.

Ruiner: elleve tusen bolighus ble ødelagt under 2. verdenskrig.
Foto: Ole Friele Backer.

Bygd opp: store deler av Finnmark måtte bygges opp igjen etter 2. verdenskrig.
Foto: kandidatnummer 42.

DEL 2

En viktig del av Finnmarks historie og det moderne Finnmark er samene, og den samiske kulturen. Det samiske er et viktig moment ved tolkningen av statistikkene for Finnmark. Det er ukjent hvor mange samer som bor i Norge og Finnmark da ikke alle er med i samemanntallet.

Fra midten av 1800-tallet til 1860-tallet ble det satt i gang en fornorskning av den samiske befolkningen i Norge. Fornorskingen var en bevist politikk fra stortinget som ble begrunnet i et ønske om å opplyse den samiske befolkningen. Den rammet også den kvenske befolkningen i Nord-Norge, og både samiske og kvenske lærere ble nektet å jobbe i skolen i områder med samisk befolkning.
-Barn fikk ikke lov til å snakke samisk i skolegården og mange gikk på internat der hele hverdagen skulle være på norsk, forteller Astri Dankertsen, førsteamanuensis i sosialantropologi ved Nord universitet.

Lisbeth Isaksen, utdanningsdirektør i Finnmark fylkeskommune var en av de eneste jentene i klassen sin da hun tok artium i 1971.
-Det var omtrent bare meg og de beste guttene. De andre hoppet på fiskebåter, ble sjåfører eller gruvearbeidere. De behøvde ikke noe for å tjene til livets opphold. Jenter skulle være hjemme, bli gift og få barn, sier hun.

Nå tilbys det samisk som første og andrespråk ved flere utdanningsinstitusjoner. Det er også flere damer enn menn som tar høyere utdannelse. Statistikk fra 2009 viser at 66 prosent av studentene i Finnmark er kvinner, og dermed har fylket den skjeveste kjønnsfordelingen i landet (SSB).

Lisbeth Isaksen.
Foto: kandidatnummer 42

Det er også flere kvinner enn menn med høyere utdannelse som er bosatt i Finnmark. Flere reiser bort for å studere før de vender tilbake til Finnmark.
- Man merker for eksempel at Vadsø er en administrasjonsby, der mange jobber hos fylkesmannen og i kommunen. Det holder ikke med en bachelorgrad, helst bør man ha en mastergrad. Det gir oss tilflyttere. Med årene har vi fått flere høyt utdannede kvinner, de har en veldig sterk selvfølelse og tar ordet. Jeg oppfatter den delen av befolkningen som utfordrende og interessant, sier Torill Olsen, samfunnsviter og ansvarlig redaktør av Sett Nordfra.

Torill Olsen
Foto: kandidatnummer 42

Utdanning og økonomi
Opplæringssjef Lisbeth Sandtrøen og utdanningsdirektøren Lisbeth Isaksen er fullstendig klar over hvor de videregående skolene ligger på statistikkene. For skoleelevene er det mangel på gode og kvalifiserte lærere, lærlingplasser og fremtiden til byene i Finnmark som bekymrer de mest.- Jeg kan bekrefte at det er vanskelig å skaffe flere lærlingplasser, og dette er en del av den ferske rapporten. Ting som omhandler mennesker tar tid å endre og utforme, sier Sandtrøen. og Isaksen legger til:- Vi har egne kampanjer for å motivere bedrifter til å ta i mot læringer, ved å gi beste kvinnelige og mannlige lærling en premie. Bedriftene som tar i mot lærlinger får noe pengestøtte. Vi må ta vare på de fordelene vi har her som kan tilrettelegge for turisme, fiskeri og fornybare ressurser, forteller hun.

«Det bor like mye i oss som på andre plasser, men det er kanskje ikke like stort jag etter penger og karriere, men etter det gode liv. Vi vil være ute i naturen og kombinere jobb og fritid på en god måte» sier Isaksen.

Sitter fast: en gruppe menn prøver å få båten ut av fjæra.
Foto: Torill Olsen

Det nye inntektssystemet vil føre til kutt på omkring 20 millioner kroner i overføringer til Finnmark, men hvor hardt vil dette gå utover skolene? Opplæringssjef Sandtrøen mener at kuttet ikke vil føre til færre lærere, og tror heller det vil skje endringer i det administrative ledersystemet. Isaksen mener derimot at hun tror det vil bli færre lærere dersom dette vises et sted. Økt sentralisering og de minste skolene står i fare for å bli lagt ned. Reduksjonen fra staten blir mer markert med årene, og nå er den betydelig. Trang økonomi går utover kvaliteten på skolene. De er begge enige om at det å endre skolen vil ta tid, kompetanse må være tilstede samtidig som man utfører endringer.
-Jeg er fortvilet over all ukunnskapen i distriktene. Finnmark blir styrt av mennesker som ikke nødvendigvis vet mye om fylket og de sitter sørpå, gjerne i Oslo. Det er så mye å hente både i det offentlige og i primærnæringen at det ville være lite lurt å nedprioritere Finnmark i tiden fremover, sier Torill Olsen.

Lisbeth Sandtrøen.
Foto: kandidatnummer 42.

”Det positive er at du får en nær og god kontakt med pasientene dine, kommer tett på samfunnet også blir du dratt litt hit og dit. Du blir ikke sittende på kontoret for å si det sånn, du opplever alt fra sykebesøk til hjemmefødsler på kontoret.”
-Eivind Merok

Fylkeslegen i Finnmark, Eivind Merok er oppvokst i Bergen, men kom til Loppa kommune i Finnmark som turnuslege. Et halvt års praksis ble til tretti og et halvt år. Siden har han arbeidet flere steder i Finnmark, men bor nå i Vadsø og er en relativt fersk fylkeslege. Jobben kapret han for om lag åtte måneder siden.
-Ser man på historien til finnmarkingene ser man raskt et mønster av tøffe og fysiske arbeidsplasser, som var krevende og sliter på kropp og sinn. Jeg har selv fått spørsmål fra turnusleger som sier «du verden, han er 58 år og utslitt, hvordan kan det ha seg?». Da har jeg bedt de undersøke arbeidshistorikk og nåværende arbeidsforhold. Bakgrunnen kan vise at en finnmarking startet å jobbe i et tøft og fysisk utfordrende yrke som tolv-trettenåring. Funnene om forventet levealder, som er lavere i Finnmark enn i resten av landet, kan ha en forbindelse til fysisk arbeid og usunne leve- og kostholdsvaner. Det er ulikheter ved generasjonene, men en kobling finnes særlig hos dagens femti til søttiåringer, sier Merok.

I kontoret over gangen sitter assisterende fylkeslege i Finnmark, Bjørn Øygard. I flere år har han vært assisterende fylkeslege i Finnmark. Familiære årsaker førte til at Øygard havnet i fylket som barn og han har siden blitt boende.- Det vi vet er jo at kostvaner som for eksempel mellommåltider og uregelmessig spisemønster kan ha noe å si for helsetilstanden her. Fiskere og ansatte i primærnæringen er mer utsatt her, forteller Øygard og legger til:- En annen stor utfordring i flere kommuner i Finnmark, også her i Vadsø, er det dårlige tannhelsetilbudet. Lav bemanning gjør at det er vanskelig å komme til, så det er en stor helseutfordring, sier han.

Eivind Merok
Foto: kandidatnummer 42

Hver dag er 2500 finnmarkinger sykemeldt fra jobb. Ina Eliassen, kommunikasjonsrådgiver i NAV Finnmark forteller at de det er i kommunal sektor flest er sykemelddt og årsakene oftest handler om muskel og skjelettplager og dernest lettere psykiske lidelser.
-Finnmark har stor hyppighet i kortvarige sykemeldinger, det vil si at vi er sykemeldt ofte, men ikke så lenge. For å få ned sykefraværet har vi i 2016 startet med å håndheve aktivitetskravet til sykemeldte, noe som har gitt gode resultater i andre fylker. Kravet innebærer at sykemeldte som har mulighet til det skal prøve seg i jobb så fort som mulig, og innen 8 uker, forteller hun.

«Det handler om å være liten og å være original»
-Torill Olsen

Ungdommene på seksten til nitten år fra Vadsø ser for seg å hjem i gjen etter å ha studert. Tryggheten og muligheten til å utvikle seg i et mindre samfunn er to viktige faktorer lokker dem tilbake. Spesielt årets tredjeklassinger, Ingvild Ittelin og Petter Joakim Dahl Andersen ved Vadsø Videregående ser for seg å flytte fra Vadsø i en periode for å tilegne seg kunnskap og opplevelser.
-Etter videregående skal vi enten ta ett år fri for å jobbe eller flytte bort for å studere. Det kan bli spennende å bo et annet sted, men vi vil tilbake til Vadsø når vi er ferdige med utdannelsen, forteller Ittelin og Dahl Andersen.

«Voldsomme omgivelser med storm og vill natur gjør folket mer kraftig og frisk i språket og væremåte. Dæven, han var sterk i dag kan vi si. Litt som at naturen har tatt tak i deg og rista»
-Torill Olsen

DEL 3

Fornorskningen og andre verdenskrig satte dype spor i befolkningen som fremdeles kan merkes den dag i dag. Litt som et sår som aldri helt vil gro.Den sjøsamiske moren til Torill Olsen sminket seg for å skjule sine samiske trekk og svarte konsekvent på norsk da noen snakket til henne på samisk.
-Da hun endelig forklarte meg hvorfor sa hun at «årsaken til at jeg ikke har lært deg å snakke samisk er fordi jeg elsker deg, jeg vil deg ikke noe vondt». Jeg har fortalt denne historien i en tale en gang, og da begynte forsamlingen å gråte. Det var nok mange som kjente seg igjen, forteller hun. Olsen forteller også om hvordan hun tidligere løy om å være 3/4 dels norsk og bare litt samisk.
-Vi oppfattet oss selv som skammens folk. Og jeg tror det fremdeles er veldig få i Vadsø som anerkjenner seg som samer.

Fornorskningspolitikkenens ringvirkninger
Også befolkningens syn på skole og utdanning bærer preg av fornorskningen.Lav etterspørsel etter utdannelse for å komme inn på arbeidsmarkedet kan være én av forklaringene på hvorfor mange dropper ut av videregående opplæring i Finnmark og ikke velger å ta høyere utdanning, mener Kjell Ole Kjærland Olsen, professor ved institutt for reiseliv og nordlige studier, Norges Arktiske Universitet.
-Familiens fornorskningshistorie påvirker dagens unge og det er ofte en sammenheng mellom foreldres og barns utdanningsnivå. Mange voksne fikk en dårlig opplevelse av skolen på grunn av språkproblemer, og lenge var det ikke nødvendig med utdanning for å få seg jobb i Finnmark, sier han.

Tradisjonell drakt: to jenter iført den tradisjonelle kofta.
Foto: Sametinget

Lisbeth Isaksen mener at det ikke nødvendigvis er et problem at finnmarkinger bruker lengre tid på å utdanne seg.
-Vi bruker lengre tid på utdanning i Finnmark, på grunn av at man i mellomtiden er ute i yrkeslivet og skaffer seg praktisk kompetanse. Utfordringen vår er å se på andre måter og drive utdanning på for å tilrettelegge mer for hva som vil fungere i Finnmark, og det vil ta tid. Det skal være kompetanse til stede, kapasitet til å drive med endringsarbeid samtidig som du skal gjøre jobben du vanligvis gjør, forteller hun.

Videregåendeundersøkelsen fra Kunnskapsdepartementet som ble publisert tidligere i år har mangler, mener opplæringsdirektør Sandtrøen.
-Hvis du ser på statistikken er norsk hovedmål tatt med, men ikke finsk eller samisk. Mange i Finnmark har samisk og finsk som morsmål, ikke norsk, sier hun.

Sandtrøen ønsker å finne ut av hvor vidt dette er tatt hensyn til da undersøkelsen ble gjennomført, og har avtalt et møte med en av de ansvarlige for undersøkelsen for å få svar. Hun stiller også spørsmålstegn ved hvor tallene for de som tok eksamen i hovedmål samisk og finsk er hentet fra.
-Hvis de tallene er utelatt er dette en rapport som er skrevet med utgangspunkt i indikatorer som er for mainstream-befolkningen rundt Oslo, forteller hun med en uskyldig latter og legger til:
-Og der passer ikke vi inn.

Kjemper for språklig likestilling
Selv om mye fremdeles bærer preg av fornorskningen, er det mye som har forandret siden den gang.
-Den største forskjellen har vel med rettigheter og anerkjennelse å gjøre. Elever blir ikke lenger nektet å bruke det samiske språket, men har nå rett på å få undervisning på samisk. Språkene skal være likestilte, kommunen skal være i stand til å svare på samisk og samer skal kunne be om tolk hvis de har en norsktalende lege, sier Astri Dankertsen. Hun forteller om et besøk ved samisk spesialhelsetjeneste for psykiatri, SANKS.
-De har samisktalende behandlere og en klinikk hvor behandlingen bygger mye på samisk kultur og tradisjoner, forteller Dankertsen.

Fylkeslege Eivind Merok mener det kan være ekstra utfordrende å være lege i områder med en stor samisk befolkning.
-Det kan være mennesker som tenker på sykdom og helse på en annen måte enn hva man lærer i legeutdannelsen. Det er en viktig, men vanskelig jobb å ansette flere i helsesektoren som behersker samisk, sier han. Merok forteller at demente ofte begynner å snakke kvensk eller samisk igjen, sitt barnespråk. Han har selv opplevd dette i egen praksis og mener det var en veldig sterk opplevelse og tankevekker.
-Det var en dame som kun sov på gulvet. Ingen klarte å kommunisere med henne, eller forstå hvorfor hun ikke ville sove i sengen sin. Til slutt fikk vi tak i en hjelpepleier som snakket samisk og da våknet damen opp igjen på grunn av at hun kjente igjen språket, forteller han.

Nasjonalt løft
Mange av utfordringene Finnmark står ovenfor er grunnet geografisk og demografisk problematikk. Assisterende Fylkesmann Ingvild Aleksandersen mener man må tilpasse nøkler for driftspolitikken for å løfte levekårene.
-Vi må vi flere folk ellers har vi ikke mulighet til å få de tjenestene vi har krav på. Den største utfordringen vi står overfor er derfor demografi. Vi må få flere til å flytte hjem og skape attraktive arbeidsplasser. Finnmark behøver arbeidsplasser som krever høyere utdannelse, sier hun. Aleksandersen legger til at hun ikke mener at Finnmark er et mindre prioritert fylke på landsbasis.
-Subsidier kan ikke løse problemene vi står overfor. Det må tas nasjonale løft for å få flyttet arbeidsplasser nordover. Vi er nødt til å ha sentral myndighet for å hevde suverenitet. I Vardø har de fått det nasjonale kontoret for voldsofferarstatning og i Sør Varanger er innkrevingssentralen, noe som er en veldig god start, forteller Aleksandersen.

Unge sangere: barn iført den tradisjonelle kofta underholder med sang.
Foto: Sametinget.

Det arbeides mye i kommunene og privat sektor for å finne ut hvilke mekanismer som svikter, hvordan det henger sammen og hva de kan gjøre i Finnmark for å finne en nøkkel som egner seg mer for deres fylke. Flere hevder at det har blitt gjort en god del arbeid de siste årene som ikke vises i statistikkene helt ennå, men som om noen år vil vise at Finnmark ligger jevnere i forhold til resten av landets fylker.

Finnmarkingene selv ser flere muligheter enn begrensninger, noe de mener at resten av landet også bør gjøre. En annen ting de reagerer på er at det er mye de er gode på, men som ikke måles. At det bestandig er fokus på det de er dårligere på, og ikke hva de er gode for. Flere av kildene endret stemmeleiet når de pratet om urettferdighet og følelsen av å bli behandlet dårlig. Mange utsagn under intervjuene tyder på at statistikken ikke gjenspeiler hvordan det er å bo i Finnmark, med tanke på trivsel og velferd.

-Vi er kanskje ikke best på levekår, men levestandarden er det ikke noe å si på, avslutter Assisterende Fylkesmann Ingvild Aleksandersen.